Geophagus

Forfatter: Jo Stenersen
Oprettet: 09/09-2007 09/09-2007
Sidst redigeret: 27/05-2010 27/05-2010
Oprettet under: Sydamerika
 Del

GEOPHAGUS (Heckel, 1840)

geos (Gresk) = jord, phagein (Gresk) = spiser.

Ciklider med relativt dyp kroppsform.
Alle artene, med enkelte unntak av fargevarianter av G. altifrons har en mørk flekk på siden av kroppen, under ryggfinnen.
Leppene er kjøttfulle og munnen er svakt nedoverrettet.
Brystfinnene kan være svært forlenget (utdratte) hos enkelte arter.

Geophagus-arter bør etter min mening absolutt tilbys innslag av vegetabilsk føde i en eller annen form, ettersom de får i seg vegetabilske rester når de spiser mat de finner i grusen ute i naturen.

sp. = species.
(Fisken har ikke fått et vitenskapelig navn og er dermed ikke vitenskapelig beskrevet, men man vet hvilken slekt den tilhører.)
cf.= fisken er sannsynligvis arten angitt i "etternavnet".
aff. = "likner på" dvs at arten likner på en allerede beskrevet art / sp.Geophagus, sensu strictu. (Geophagus surinamensis komplekset)



Artene i dette komplekset omtales ofte også som "surinamensis"-liknende Geophagus.
Det er vanskelig å omtale alle artene i Geophagus surinamensis-komplekset under ett. Grunnen til det er at antallet arter /sp. er stort og det dukker stadig opp nye typer som ikke er fastsatt og vitenskapelig beskrevet og klarlagt.
Praktisk talt alle elvesystem i Sør Amerika inneholder en eller flere typer Geophagus med liten eller fraværende sideflekk, relativt lang snute og flekket halefinne som passer til artsbeskrivelsen av G. altifrons Likeledes er antallet arter som passer til beskrivelsen av G. surinamensis stort.
Et stort antall av disse fiskene har ikke noe vitenskapelig navn og selges og formidles derfor med et lokalitetsnavn, f.eks. Geophagus sp. "Inirida" - noe som er absolutt nødvendig for å kunne skille artene fra hverandre og lette det vitenskapelige arbeidet med å få klarlagt og navngitt de ulike arter/sp. og underarter/lokalitets varianter.Geophagus abalios ( Lopez-Fernandez & Taphorn, 2004 )a (Gr.) som betyr ikke/uten og balios (Gr.) som betyr flekket.
Henviser til at arten ikke har tegninger på gjellelokket.


Se Geophagus sp. "Orinoco" som viser seg å etter all sannsynlighet å være G. abalios. Det vil vise seg sikkert når mine fisker vokser til.



Utbredelse:
Midtre og øvre deler av Rio Orinoco i Venezuela med sideelver.

Levested:
Det foreligger ingen opplysninger annet enn at arten er funnet i sortvanns- og klarvannsbiotoper.

Beskrivelse:
Det er uvisst hvor stort arten blir.
Det største eksemplaret som Lopez-Fernandez og Taphorn (2004) beskriver var på 19,2 cm. Dette tyder på at arten i hvertfall blir 20cm.
Arten mangler den sorte stripen på gjellelokket som man finner i varierende form hos G. dicrozoster, G. winemilleri, G. harreri m.fl.
Overlinjen på kroppen er langt mer buet enn underlinjen.
Grunnfargen på kroppen er grønngrå. Fisk i leksfarger er mer metallic grå.
Hodet er fritt for tegninger og markeringer bortsett fra overleppen som er iriscerende blå.
Det løper 6 gule striper langs kroppen.
Rygg- og gattfinne er røde med iriscerende blå horisintale linjer.
Halefinnen er brunrød med iriscerende blå linjer.

Kjønnsforskjeller:
Ikke noen opplysninger foreligger.
Sannsynligvis blir hannen større og har lengre utdratte filamenter i finnene.

Lek:
Ingen opplysninger foreligger.
Sannsynligvis en larvofil munnruger.

Pleie:
Jeg holder mine G. cf. abalios i surt, mykt vann (ph 5,5,- 6 og dGH <3). Temperaturen ligger på 28-29º C.
Dette ser ut til å gå bra og fiskene vokser og ser ut til å trives.

pH: 6-7.
dH: <12
Temperatur:28-30º C

Mer info:

G. abalios, G. dicrozoster and G. winemilleri (Perciformes: Cichlidae), three new species from Venezuela. Lopez/Fernandez & Taphorn.
Zootaxa 439:1-27 (2004)
ISSN 1175-5326Geophagus altifrons ( Heckel, 1840 )



Artsnavnet kommer av altus (lat.) = høy og frons = panne.

Utbredelse:
Vidt utbredt.
Kommer fra Amazonas systemet, elvene Rio Negro, Rio Tapajos, Rio Trombetas, Rio Tocantins, Rio Araguaia, Rio Uatuma, Rio Guama og Rio Xingu.
Alle disse elvene inneholder andre ubeskrevne arter som likner på G. alitifrons. Det er derfor feil å anta at alle Geophagus fra dette området er Geophagus altifrons.
Det er derfor bedre å klassifisere fra Amazonas området basert på lokalitetsnavn og mønster/spesielle kjennetegn/tegninger i tillegg til evt. artsnavn/sp.

Levested:
På grunn av den store utbredelsen vi finner hos denne arten er en generell habitatsbeskrivelse vanskelig og vil i en del tilfeller bli noe mangelfull.
Noen generelle fellestrekk går imidlertid ofte igjen i mange beskrivelser.
Ungfisk holder seg gjerne i nærheten av strand- og elvebreddene der vannet er grunt og antallet predatorer mindre.
Arten forekommer ikke bare over sandbunn, men kan også påtreffes i områder med grov grus og steiner.
Forekommer sjeldent i elver med sortvann, men isteden elver med klart vann og høyt oksygeninnhold. Kan også finnes i hvitvannselver, men ikke i stort antall.

Beskrivelse:
En av de største Geophagus, kan bli over 30 cm
Det finnes mange ulike geografiske varianter.Det er kjent mellom 8 og 10 ulike varianter, men det relle tallet er nok høyere, p.g.a. det store utbredelses området.
Det har blitt hevdet at det sikrest skiller denne arten fra andre Geophagus er mangelen på sideflekk.
Det er en sannhet med modifikasjoner. Hos noen individer finnes en slik flekk, men den er liten og dekker bare noen få skjell.
Unfisk har uten unntak sideflekk, men fra 5 cm størrelse vil flekken bli mindre og mindre til den forsvinner helt eller kun rester finnes etter som fisken vokser.
I tillegg har arten et mørkt område som strekker seg fra gjellelokket til midt på kroppen omtrent halvveis oppe på kroppen som kan sees når fisken er utrygg/uvel eller agressiv.
På grunn av det store antallet varianter er en beskrivelse av farger etc. umulig.

Kjønnsforskjeller:
Svært vanskelig å bestemme sikkert.
Hannen er gjerne mer fargerik og større og finnene er noe mer utdratte og spisse enn hos hunnen.
Utenom leken blir det tildels mer eller mindre kvalifisert gjetning å si hva som er hann og hva som er hunnfisk.

Lek:
Ovophil munnruger som danner kjernefamilie.
Før eggene legges vil foreldrene rense stedet de har planlagt å leke på.
Når to fisker har dannet et par avsettes eggene på et fast substrat, og plukkes straks opp i munnen. 2-8 egg avsettes før hannen befrukter dem og hunnen plukker dem opp. Kan legge opp mot 350 egg, men et kull bestående av 100 egg er et bra resultat.
I sjeldne tilfeller kan arten legge eggene rett på sanden hvis ingen faste lekssubsrat er å oppdrive.
Av og til plukker hunnen opp eggene før hannen rekker å befrukte dem f.eks hvis hannen er opptatt med å jage vekk inntrengere i reviret.
Uansett vil hannen slippe ut sperm over lekssubstratet og hunnen plukker opp denne slik at eggene befruktes i munnen.
Hunnen går med eggene i ca 10 dager til yngelen er frittsvømmende. Yngelen kan da fores med nyklekket artemia.
Hunnen vil fortsette med å ta yngelen i munnen når fare truer eller om natten til det ikke lenger er plass til avkommet.
Agressjonsnivået under egg- og yngelpleie varierer voldsomt avhengig av hvilken lokalitetsvariant det er snakk om.

Pleie:
Akvariet bør være minst 150 cm langt på grunn av fiskenes størrelse
Akvariet innredes med finkornet bunn og store områder med skjulesteder f.eks. røtter. Noen flate steiner bør legges på sanden for å fungere som leksubstrat
Fores med mygglarver, små meitemark og som et supplement kan tørrfor brukes. Litt grøntfor som f.eks knuste erter og forvellet salat bør også inngå i kosten.
Hvis ikke arten tilbys vegetabilsk føde vil den spise på plantene. Det er allikevel ingen garanti at plantene får være i fred selv om fiskene fores riktig.
Arten liker at det er litt strøm i vannet framfor helt stillestående vann. Dette passer bra sammen med kravene til god filtrering, pumpen kan gjerne overdimensjoneres så lenge det ikke blir "storm" i akvariet.
Hva pH og hardhet angår, så er ikke denne arten kresen - så lenge det ekstreme unngås.

pH: 6-7,5.
dH:
Temperatur: 26-30º C.





Geophagus argyrostictus ( Kullander, 1991 )



argyros(Gr.)=sølv og stiktos(Gr.)=flekkete.
Navnet refererer til de sølvskinnende flekkene rundt sideflekken.

Utbredelse:
Artens utbredelseområde er Rio Xingú og utløpsområdet til denne elven.

Levested:
Arten forekommer utelukkende i rolige områder i rasktstrømmende vann og pytter og dammer som er blitt avskåret fra elveløpet. I de sistnevnte områdene er det stort sett yngfisk som finnes, siden voksen fisk lettere blir tatt av fugler og dyr.
Bunnen består ofte av steiner med større eller mindre forkomster av røtter. Mellom steinene finnes det lommer med fin sand.

Beskrivelse:
Hannene blir i overkant av 20 cm, mens hunnen ikke blir over 20 cm.

Kjønnsforskjeller:
Yngel og halvvoksen fisk kan ikke kjønnsbestemmes med det blotte øye.
Hos voksen lekklar fisk virker hunnene rundere og har blekere farger enn hannene. Rygg- gatt- og bukfinne hos hannene kan være lengre enn hos hunnen.
Imidlertid så kan en endelig kjønnsbestemmelse bare baseres på genitalpapillens form under eggleggingen - avrundet hos hunnen og spissere hos hannen.

Lek:
Arten er substratleker.
Maksimum antall egg er 200. Disse legges gjerne på en flat sten.
Etter 72-80 timer klekker eggene. Yngelen er frittsvømmende etter 100 timer og kan da fores med nyklekket artemia.

Pleie:
G. argyrostictus er en av de mer krevende jordspiserne, siden den stiller store krav til vannets beskaffenhet og renhet i tillegg til en balansert diett.
Ligger ikke disse forholdene til rette så vil resultatet bli fisker med hudsykdommer og bleke farger. Fin sandbunn i akvariet som bør være på minst 300 liter. Gjemmesteder i form av røtter er påkrevet for trivselen hos fiskene.
Belysningen må ikke være for sterk.
Det er en fordel å holde en liten gruppe, da de trives best sammen med noen artsfrender.
Fiskene er altetende og grøntfor finnes som en naturlig del av føden.

pH: 6-7.
dH: <12
Temperatur:28-30º C

Geophagus sp. cf. argyrostictus "Aripiuns"Utbredelse:
Arten er rapportert funnet i nærheten av landsbyen Vila do Aruc nedstrøms for Cachoeira do Aruc av Klingner (1996 og 1998) og Stawikowski (1992).

Levested:
Er funnet utelukkende i nærheten rasktstrømmende sortvann, med pH 4,4-4,7.
Andre arter i området var f.eks. Satanoperca lilith og Crenicichla autirostris.

Beskrivelse:
Arten er fullvoksen ved 25 cm størrelse.

Kjønnsforskjeller:
Det er stort sett ingen andre måter å skille mellom kjønnene på enn å se på formen til genitalpapillen når fiskene leker.
Hannen har i tillegg som regel lengre uparete finner.

Lek:
Til dags dato er det ikke rapportert inn noen vellykket lek i fangenskap hos arten.
Det er imidlertid grunn til å anta at lekadferden ikke er annerledes enn for andre arter i denne gruppen, dvs. at det dreier seg om en substratleker der begge foreldrene deler på egg- og yngelpleie, samt vokter yngelen.

Pleie:
Disse jordspiserne har vist seg å være ganske "sære" i akvarie.
De krever store akvarier (>600 liter) pga. den innbyrdes agressiviteten og størrelsen på fiskene.
Så lenge vannparametrene er riktige og de får servert en balansert diett er dette generellt hardføre fisker.
Forurensning som følge av overforing og for store vannskift fører til økt "gjelling" og bleke farger.
I tillegg så bør pH ikke stige over 7,0 i det lange løp og hardheten bør ligge under 10 dGH.
Temperaturen bør ikke synke under 26º C.

pH:4,4 - 7,0
dH:<10
Temperatur:26-32º CGeophagus sp. cf. argyrostictus "Aripuana"Utbredelse:
Arten ble oppdaget i 1997 10-15 km oppstrøms for Novo Aripuana, i det området hvor Rio Aripuana munner ut i sjøen ved utløpet.
Det ble imidlertid ikke funnet liknende arter eller varianter i selve innsjøen.

Levested:
I området der Rio Aripuana renner ut i sjøen er elven svært forgreinet under tørketiden.
Vannet er grunt, strømmen i all hovedsak sterk mens det i de dypere og bredere delene av elven er en langt roligere vannstrøm.
Bunnen består for det meste av sand og grus.
Her og dre spredt over hele området finnes det større steiner. Det er mye røtter på bunnen av elven og langs breddene som gir mange skjulesteder.
Vannet er klart men på enkelte plasser renner det inn små hvitvannselver og -bekker, noe som gjør at sikten på enkelte steder er noe dårligere.

Beskrivelse:
Arten kan bli stor. Det er fanget hunner på 25 cm og hannene er større.
Eneste forskjellen fra G. sp. cf. argyrostictus "Arapiuns" er at de blåaltige flekkene på halefinnen blir blekere mot den ovre og nedre kanten av finnen hos G. sp. cf. Aripuana.

Kjønnsforskjeller:
Vanskelig å skille mellom kjønnene. Hvis hunnen er lekklar, er hun rundere over buken enn hannen.
Hunnen er mindre enn hannen.

Lek:
Hunnen legger opp til 300 oransje egg som klekker etter 4 døgn ved 26-27 grader.
Larvene flyttes rundt mellom leksgropene.

Pleie:
Denne arten krever god vannkvalitet.
I det lange løp må pH ligge under 7,0 og hardheten bør ikke overstige 10dGH.
På grunn av størrelsen denne arten kommer opp i, bør ikke akvariet være mindre enn 600 liter.
Arten har ingen spesielle krav hva fôring, innredning mm. Arten kan holdes som andre arter i samme gruppe.

pH:<7
dH:<10
Temperatur:26-29º CGeophagus sp. cf. argyrostictus "Curuá"Utbredelse
Arten ble oppdaget i Rio Curuá i 1997, like ved Cachoeira de Lontra.

Levested:
Vannet der arten ble fanget var rødbrunt og med en pH på 4,8.
Vannet var sakterennende og om lag 2 meter dypt.
Bunnlaget besto av basaltklipper med lommer fylt av sand.
Fiskene ble fanget i de dypere omådene mellom disse klippene.

Beskrivelse:
Det er overveiende sannsynlig at denne arten og Geophagus sp. cf. argyrostictus "Aripiuns" er nært beslektet.
Sannsynligvis er Geophagus sp. cf.argyrostictus "Curuá" og Geophagus sp. cf. argyrostictus "Trombetas" samme art, da det bare er agressionsnivået og små forskjeller i fargemønsteret som utgjør forskjellen.
Den største fisken som ble observert var 15-18 cm.

Arten er solitær selv som liten ungfisk. Ingen stimadferd kunne observeres på ungfisk på 3 cm størrelse.

Kjønnsforskjeller:
Arten er lite kjent, men det skal ikke være noen særlige kjennetegn på skille mellom kjønnene. Det er imidlertid ventet at hannene blir større enn hunnene, slankere og har mer forlengede finnespisser enn hunnene.

Lek:
Det er til dags dato ikke blitt observert lekadferd på denne fisken.

Pleie:
Arten er mer tolerant enn G. sp. cf. argyrostictus "Trombetas".
Arten er en forholdsvis aktiv art som krever stort akvarie (<500 liter), siden det forekommer en del småslåssing som ikke vil få skadelige konsekvenser i et stort akvarie.
Der er bedre å holde denne arten som en liten gruppe enn som et par eller trio.
Setter ingen spesielle krav til innredning av akvariet. Finkornet substrat, gjemmesteder mellom røtter og dempet belysning vil sørge for at fiskene får det bra.

pH:4,8-6,5
dH:<10
Temperatur:26-30º CGeophagus sp. cf. argyrostictus "Tapajós"Utbredelse:
De eneste lokalitetene en vet om ligger mellom São Luis do Tapajós og Cachoeira da Mutuca i Rio Tapajos I Brasil.
Det er uvisst om arten forekommer lenger opp i Rio Tapajós eller om den finnes i Rio Jamanxim

Levested
Denne arten er funnet kun i og i umiddelbar nærhet av såkalte Cachoeiras (Rasktstrømmende områder) i Rio Tapajós.

Beskrivelse:
Det som skiller denne arten fra G. argyrostictus er at sp. "Tapajós" har en mer gulaktig grunnfarge med blåaktige iriscerende flekker.
Hodet hos sp. "Tapajós" virker kraftigere med tykkere lepper.

Kjønnsforskjeller:
Hannene blir såvidt over 20 cm, hunnene 2-4 cm kortere.
Hunnene har rundere finner enn hannene.

Lek:
Arten er ikke ennå rapportert lekt i fangenskap.
Man regner med at leken forgår på samme måte som hos G. argyrostictus.

Pleie:
Arten er grei å holde.
Den er ikke kresen i matveien. Stort sett alt fiskefor går ned.
Arten skader ikke planter.
Akvariet bør ha god størrelse, min. 150 cm langt og må tilby gode gjemmesteder for fiskene. Lyset bør være dempet.
Arten bør holdes som en liten gruppe, selv om en del agressjon innad i gruppen kan forekomme - dog uten særlige skader. Som regel er det hode-hale kamper der fiskene står "anføttes" og vifter vannstrømmer mot hverandre for å vise hvem som er den sterkeste som forekommer.

pH:6-6,5
dH:<20
Temperatur:26-30º CGeophagus sp. cf. argyrostictus "Trombetas"Utbredelse:
Arten er funnet i Rio Trombetas, ved Cachoeira Porteira og Cachoeira do Pancada i Rio Cumina. Det er også meget sannsynlig at arten finnes i andre deler av disse elvene.

Leveområde:
Loew beskriver vannet på fangststedene var klart og lett tefarget.
pH lå på 6,25 og ingen målbar ledningsevne!
Temperauren var 31,7º C.
Nær land var strømmen ikke særlig sterk mens den var langt striere i de dypere områdene.
Bunnen besto av grus og småstein med enkelte større steiner hvor fiskene fant skjul.
Arten var solitær og det ble uten unntak aldri fanget mer enn ett eksemplar på en gang.

Beskrivelse:
Det er trolig at arten ikke blir større enn 20 cm.
Avstanden mellom munn og øye er liten til å være Geophagus.
Overprofilen på hodet er slak og ryggfinnen er lav.
Finnene er bare minimalt forlenget og kroppen slankere enn hos andre Geophagus.
Kinnstripen går loddrett gjennom øyet ned tilnederste kant av underkjeve/gjellelokk.
Sideflekken er plassert midt på den øvre sidelinjen
Pannen er brunaktig mens grunnfargen på kroppen er beige-gul.
En iriscerende blå stripe løper fra underkant av øyet ned til munnen.
Leppene er lys blålige.
Strålene i bukfinnene er hvite, mens den myke delen av finnene har en gulrød grunnfarge med iriscerende blå striper.
Gattfinnen har har en liknende blåfarge på flekkene og en rødlig grunnfarge.

Kjønnsforskjeller:
Det finnes ingen nedtegnelser om spesielt synlige kjønnsforskjeller.

Lek:
Det er ikke kjent at denne arten har lekt i fangenskap.

Pleie:
Det virker som om denne arten er ekstremt agressiv i fangenskap til Geophagus å være. Det er ikke bare overfor artsfeller, men også overfor fisk som ikke likner særlig på arten selv.
Bortsett fra dette, så er arten meget lett å holde.Geophagus brachybranchus ( Kullander & Nijssen, 1989 )Navnet kommer av brachys(Gr.)= kort og branchia(Gr.) = gjeller, refererer til de korte gjellefilamentene.

Utbredelse:
Arten finnes i Corantijn og Nikerie River i Surinam. Arten finnes trolig også hele veien vestover mot området rundt Essequibo i Guyana.
Weidner hevder også at arten sannsynligvis finnes i Rio Caroni i Venezuela, om enn i en annen geografisk variant.

Leveområde:
Ingen opplysninger foreligger.

Beskrivelse:
Arten blir ganske stor. Hannene kan bli 25 cm, hunnene 2-4 cm mindre.
Bortsett fra de korte gjellefilamentene er det flere kjennetegn på denne arten.
Eksemplarer på over 7 cm har en sort stripe nederst på gjellelokket som alltid er synlig hos voksne fisk.
Arten har 8 mørke og loddrette striper på siden av kroppen.
Det er ingen forskjell på kroppsformen mellom G. brachybranchus og de mer kjente artene G. altifrons og G. surinamensis.

Kjønnsforskjeller:
Hannene blir større enn hunnene, som i tillegg gjerne har rundere spisser på de uparede finnene.
Hunnene er gjerne rundere over buken enn hannene, når størrelsen er over 15 cm.

Lek:
Vannets hardhet bør ikke overstige en dGH på 10 hvis leken skal bli vellykket. Likeledes bør også pH ligge godt under 7.
Arten er ikke forplantningsdyktig før ved 2 års alder.
Arten er en larvofil munnruger som kan legge opp til 250 egg.
Eggene klekker etter 48 timer og begge foreldrene bærer yngelen i munnen. I perioder blir yngelen plassert i groper i sanden som foreldrene graver.

Pleie:
Arten er lett å holde og spiser det meste som blir tilbudt.
Arten blir ganske stor og bør derfor ikke holdes i akvarier under 500 liter. Dette er også viktig da arten bør holdes som en liten gruppe og ikke som enkeltindivider eller par.
Akvariet innredes med fin sand, steiner og røtter.

pH:< 7
dH:< 20
Temperatur:26-30º CGeophagus brokopondo ( Kullander & Nijssen, 1989 )

Navnet refererer til den kunstig oppdemte Brokopondosjøen i Surinam, den eneste kjente lokaliteten for arten.

Utbredelse:
Såvidt jeg er kjent med er det uvisst hvor stor utbredelse arten har i Surinam.
Stalsberg (pers. medd.) hevder at arten ikke finnes nedenfor - kun ovenfor - demningen av Brokopondosjøen slik at arten blir avløst av G. surinamensis i Suriname River nedenfor demningen.
Det er all grunn til å tro at dette er riktig - Alf tar sjelden (aldri?) feil.

Leveområde:
Stalsberg har fanget arten i Brokopondo.
Fiskene var svært skye og det var svært mye røtter og treverk på bunnen slik at det var svært vanskelig å fange fisk der han var.

Beskrivelse:
Ingen data finnes som angir den maksimale lengden hos denne arten. Det største eksemplaret som er fanget hadde en totallengde på ca 16 cm.
Arten har en ganske stor sideflekk og ingen markeringer på gjellelokket.
Sideflekken ligger plassert på den 4. sidesripen.
For å sikkert skille mellom G. brokopondo og G. surinamensis må man se på halefinnen; førstnevnte har mange hvitakige flekker plassert i 4 vertikale linjer på dem midtre delen av halefinnen. G. surinamensis har lyse flekker jevnt spredt over hele halefinnen uten noe mønster.
Oppbygningen på gjellene er forskjellig, men det er vanskelig for oss akvarister å finne ut av på levende fisk...

Kjønnsforskjeller:
Ingen data foreligger.

Lek:
Ingen opplysninger foreligger.

Pleie:
Siden det er tvilsomt om arten har blitt holdt i fangenskap, er det ingen opplysninger om dette.
Det kan være at den har blitt eksportert som G. surinamensis og det er ingen grunn til å tro at de to artene stiller forskjellig krav til innredning, vannverdier m.m.

Geophagus camopiensis ( Pellegrin, 1903 )



Arten er kalt opp etter Camopielven i Fransk Guyana, hvor disse fiskene kommer fra.

Utbredelse:
Arten kommer fra Camopi River systemet. Denne elven danner grensen mellom Fransk Guyana og Brasil.
Arten er også funnet i Rio Pantanari i Brasil og Approuague River i Fransk Guyana.

Leveområde:
Arten finnes i rasktstrømmende området i vanligvis klar- og hvitvannselver med sand og steinbunn.
Arten kan også forekomme i mer stille vann der bunnen ofte er dekket av løvnedfall fra trær som gir vannet en brun te-farge.
Andre arter som ble observert var Guianacara geayi, loricariider og Bunntittere (Anostomidae).

Beskrivelse:
Det antas at arten kan bli omlag 20 cm.
G. camopiensis virker "lettere" i kroppen enn mange andre arter i slekten.
Overlinjen er flatere og kroppen slankere og mer avlang enn det man finner hos mange andre Geophagus.
Ryggfinnen er forholdsvis lav. Brystfinnene er omtrent like lange som hodet og rekker bak til analåpningen.
Sideflekken som ligger midt på siden er forholdsvis stor og går bare en halv skjellbredde ovenfor den øvre sidelinjen. Nedover går den til den nedre sidelinjen.
På siden av den olivenfargede kroppen går det flere langsgående linjer av iriscerende blå flekker.
De uparede finnene har like iriscerende blåaktige flekker og striper.

Kjønnsforskjeller:
Man kan bare skille mellom kjønnene når de leker. Hannen har et spissere leksrør enn hunnene, som har et rundere og større leksrør.
Ingen andre ytre kjennetegn på kjønnsforskjeller er beskrevet hos denne arten.
Det er meget vanskelig å skille mellom kjønnene på grunnlag av størrelse og finneform.

Lek:
Denne arten har lekt flere ganger i fangenskap.
Hver gang har det blitt rapportert om at eggene har blitt lagt på en flat, horisontalt plassert sten.
Etter 2 dager drev foreldrene munnruging. Desverre er det ikke mulig å fastslå på grunnlag av innhentede opplysninger om arten er en ovofil eller larvofil munnruger.
I det nevnte tilfellet stoppet desverre foreldrene munnrugingen etter 3 dager og spiste yngelen.
På grunnlag av andre observasjoner av liknende munnrugere, er det grunn til å tro at arten er en larvofil munnruger.

Pleie:
Det finnes få opplysninger om denne arten i fangenskap.
Siden arten i vill tilstand triver i rasktstrømmende vann, bør man bruke et filtersystem som gir god gjennomstrømning på vannet i akvariet og som holder innholdet av ammoniqakk, nitritt og hvis mulig nitrat på et minimumsnivå.
Høy temperatur (28-30º C) og variert foring er også viktig.

Temperatur: 28-30º C.Geophagus dicrozoster ( Lopez-Fernandez & Taphorn, 2004 )dikros (Gr.) forgrenet og zoster (Gr.) belte.
Henviser til "Y" merket som 4 og 5 sidestripe danner.

Se Geophagus sp. "Colombia" og Geophagus sp. "Inirida".

Utbredelse:
Geophagus dicrozoster er vanlig i sortvannsbiotoper i Caura og Caroni elvesystemene i Fransk Guyana og forekommer også i alle større sideelver i midtre og øvre deler av Rio Orinoco.
Det vil si at arten med stor sikkerhet også finnes i Colombia i tillegg til Venezuela og nordlige deler av Brasil (øvre deler av Rio Negro.)
Ingen eksemplarer er funnet i hvitvanns- eller klarvannselver.

Levested:
Arten er kun funnet i sortvannselver.
Bortsett fra det foreligger ingen opplysninger om levested.

Beskrivelse:
Finnes i handelen som Geophagus surinamensis viltfangst fra Colombia.
G. surinamensis finnes som kjent ikke andre steder enn i Surinam...

Grunnfarge på kroppen er gul med et svakt olivengrønt skjær.
Hodet sølvfarget med gulfarge på gjellelokket, snuten grå og overleppen er iriscerende blå og fargen strekker seg til stripen nederst på gjellelokket.
Nederst på gjellelokket er det en tydelig sort stripe.
Ryggfinnen er rødlig med svake blå iriscerende blå flekker, spesielt på den bakre, myke delen.
Halefinnen er rødaktig med et varierende mønster av iriscerende blå striper og flekker.
5 til 7 bleke, gule horisontale striper som heller mot oliven langs kroppen. Disse linjene er ofte ikke synlige.
4 og 5 sidesripe former en "Y".

Kjønnsforskjeller:
Vanskelig å se forskjell mellom kjønnene.
Hunnen blir mindre enn hannene og har noe rundere finnespisser og kortere filamenter på bukfinnene.

Lek:
Mine fisker lekte i et 660 liters akvarie med en pH på omlag 6, dGH og dKH på under 2 og en temperaur på omlag 28º C.
Se bilder av selve leken her..

Pleie:
Jeg holder mine i pH 6 - 6,5 med en knapt målbar hardhet.
Disse fiskene ser ut til å triver i grupper, da agressiviteten ble borte i akvariet mitt da jeg satte inn flere individer.
Med riktig og variert foring vokser arten raskt - dette tyder på at den kan bli stor.

Jeg holder mine G. dicrozoster som følger:
pH: ca 6
dH: ca 2
Temperatur: 27-29º C

Geophagus grammepareius ( Kullander & Taphorn, 1992 )Navnet kommer av gramme(Gr.) = stripe, linje og pareia = kinn.
Navnet viser til den mørke stripen på gjellelokket.

Utbredelse:
Utbredelsesområdet er Rio Caroni og øvre deler av Rio Caura i Venezuela.

Levested:
Med utgangspunkt i funnene i Rio Caroni, så liker arten områder med jevnt svaktstrømmende vann. Bunnlaget består av sand med ansamlinger av røtter og trevirke.
Mykt vann (1 dGH) og lav pH (5,2). I tørkeperioden ligger vanntemperaturen på omlag 29º C.
Vannet er brunfarget og klart med meget god sikt.

Beskrivelse:
Det største individet som er fanget var på 14 cm.
Denne arten kan være den minste av Geophagus-artene.
Grunnfargen på kroppen er uten tvil et sikkert kjennetegn for arten.
Den arten som likner mest er G. taeniopareius.
Den sistnevnte har en gulaktig kroppsfarge har G. grammepareius en brunaktig farge.
Den er også høyere i kroppen.
G. grammepareius har en sort stripe på gjellelokket som alltid er tydelig. Den går fra øyet ned til kanten av gjellelokket. Hvert skjell på kroppssiden har en iriscerende blå flekk.
En horisontal blåhvit stripe strekker seg fra munnviken til stripen på gjellelokket.
Kanten av ryggfinnen er sort.

Kjønnsforskjeller:
Ingen opplysninger foreligger.
Det er grunn til å tro at hannen er størst og har spissere finner enn hunnen.

Lek:
Ingen opplysninger foreligger.
Sannsynligvis det samme som for G. taeniopareius.

Pleie:
Ingen opplysninger foreligger.
Sannsynligvis det samme som for G. taeniopareius.

Temperatur:28-30º C.
pH: 5-6.
dH: <5.Geophagus harreri ( Gosse, 1976 )Arten er oppkalt etter den østerrikske professoren Heinrich Harrer.

Utbredelse:
Arten finnes i Maroni elven i både Surinam og Fransk Guyana.

Leveområde:
Funnsteder indikerer at arten også forekommer i rasktstrømmende vann i tillegg til vann med moderat strømhastighet.
En stedsbeskrivelse forteller om et habitat med grumset vann med bare noen få centimeters sikt og mudderbunn.
Vannet var ikke spesielt rasktstrømmende og dybden var omlag 180 cm.
Dette var like før regntiden og vannet var dermed ganske kjølig; 26-28º C.
Andre fisk som ble funnet i samme habitat var G. surinamensis, Guianacara sp. og Crenicichla multispinosa.

Beskrivelse:
Det største individet som er fanget målte 22,5 cm.
Geophagus harreri er en art som etter utseendet ikke passer alt for bra inn i Geophagus-slekten.
Kullander & Nijssen viser til likheter med Retroculus såvel som Satanoperca.
Ungfisk kan likne mye på en Satanoperca med litt dyp kropp.
Hodeprofilen er ganske slak og gir inntrykk av en smalere kropp enn det mange andre Geophagus har.
Voksne fisk utvikler en pannekul.
Hodet og fremre del av kroppen har vertikale striper.
Foruten den høyt plasserte sideflekken, som i sin helhet ligger over den øvre sidelinjen, er det plassert en flekk til på ryggsiden mellom rygg- og halefinne.
Ungfisk har en gulblå grunnfarge med metallic skjell.
Brystfinnene er fargeløse men alle de andre finnene har mønstre av mer eller mindre sirkelformede flekker.
Ryggfinnen og den øvre del av halefinnen har en blåaktig grunnfarge. Den nedre delen av halefinnen, gatt- og bukfinner er mer eller mindre gule.

G. harreri og Guianacara owroewefi fanges ofte sammen. Kullander og Nijssen (1989) fremlegger en hypotese om at mimikry er inne i bildet her.
Ut fra den mørke sidestripen/markeringen som er meget kjennetegnende for Guianacara og ikke for Geophagus.
det fremsettes ingen ideer hvorfor G. harreri har nytte av å likne på Guianacara.
Hvis dette virkelig er tilfelle så er dette det første sterke eksemplet på mimikry hos Sør Amerikanske ciklider.

Kjønnsforskjeller:
Antageligvis er det bare hannen som utvikler en liten fettpukkel i pannen.

Lek:
Ingen opplysninger foreligger.

Pleie:
Arten er lite beskrevet i fangenskap og få opplysninger finnes.
De opplysninger som foreligger beskriver en art som er lett å holde i akvarie. Den stiller ingen spesielle krav ut over det som regnes som normalt for Geophagus.
Opplysninger tyder på at arten er ganske aktiv og hissig mot artsfrender.

Temperatur: 26-30º C.Geophagus megasema ( Heckel, 1840 )Navnet kommer av mega(Gr.) = stor og sema = merke.
Navnet henspiller sannsynligvis på den spesielt store sideflekken, som er et kjennemerke hos denne arten.

Utbredelse:
Arten forekommer sannsynligvis bare i Rio Guaporé elveløpet som danner grensen mellom Brasil og Bolivia.
Det er allikevel ikke utelukket at arten også er utbredt i deler av Rio Mamoré og øvre deler av Rio Madeira.

Leveområde:
I følge Mayland (1995) var habitatet der han fant arten preget av mye undervannsvegetasjon, svært mykt vann (0,02 dGH, 0,9 dKH), svært lavt nitratinnhold (under 1 mg/l) og svakt surt; pH 6,4.

Beskrivelse:
Man regner med at maksiaml lengde er omlag 20 cm.
Arten har en stor og rund sideflekk og den øverste tredjedelen berører den øvre sidelinjen fra det 9. til det 14. skjellet.
Arten mangler stripen på gjellelokket som vi f.eks. finner hos G. proximus.
Kroppsproposjonene er meget lik G. altifrons men øyet er større og plassert lavere hos G. megasema.
Brystfinnene er korte og halefinnen er avrundet og innsvingt på begge sider.
Bortsett fra brystfinnene som er gjennomsiktige er finnene rødlige med blåhvite striper.
Hele ryggfinnen er askegrå og mørkest ved roten. Spissen på den bakre og myke delen er klart rød.
Bukfinnene er turkisfarget med langsgående røde striper unntatt i spissene der det blå går over i hvitt.
Gattfinne er likt farget, men svakere.
Halefinnen er blekt blågrønn og rødlig mot enden.

Kjønnsforskjeller:
Hannene blir sannsynligvis større enn hunnen og får lengre og spissere uparete finner.
Heckel (1840) hevder at hunnene har en slakere hodeprofil, mindre utdratte finner og en rundere/tykkere kropp enn hannen.

Lek:
Ingen data foreligger, men siden arten sannsynligvis har blitt importert som G. surinamensis, så har den sannsynligvis en leksadferd o.l. som likner G. surinamensis.

Pleie:
Ingen data foreligger. Se "Lek:"...

Temperatur:26-30º C
pH: 6-7
dH: < 5Geophagus proximus ( Castelnau, 1855 )Navnet kommer av proximus(Lat.) som betyr nær. Dette på grunn av at arten likner mye på andre arter som allerede var kjent da arten ble oppdaget og vitenskapelig beskrevet.

Synonymer:
Chromys proxima (Castelnau, 1855)

Utbredelse:
Arten kommer fra Rio Ucayali i Peru til i området ved Santarèm i Brasil. Andre steder arten finnes i Brasil er Rio Tefè, Lago Amanà, Rio Trombetas, ved Alenquer og Lago Janauaca.

Levested:
Arten virker ikke å være spesielt tilknyttet noen spessiell vanntype. Det er ingen bevis for at dette skal være en sortvannsfisk, som enkelte har hevdet. Funn av arten i Santarèm området bekrefter dette.
Fellesnevnere for steder der arten er funnet er sand eller grusbunn med enkelte innslag av dødt løv på bunnen med enkelte hauger av røtter og greiner på enkelte steder.
Arten er ikke observert i større grupper i vill tilstand.
Vanntemperaturen ligger mellom 25 og 29º C og vannet er mykt og svakt surt.

Beskrivelse:
Hannen blir opptil 25 cm, mens hunnen blir ca 20 cm.
Voksne G. proximus har en svært høy kropp til å være Geophagus.
Det mest markante kjennetegnet på arten er den store rombeformede sideflekken. Sideflekken er bestandig synlig men kan blekne noe, avhengig av humøret hos fisken. I enkelte tilfeller er den synlig som en lys flekk i stedenfor mørk.
G. megasema har en sideflekk på samme størrelse, men mangler stripen på gjellelokket som man finner hos G. proximus.
Arten har et rødt-oransje område mellom gjellelokket og sideflekken.
Over hele kroppen ser man oransje og blåaktige horisontale striper.
De uparede finnene i likhet med bukfinnene har blå striper på rødlig grunnfarge.

Arten er meget nært beslektet med Geophagus winemilleri (tidl. G. sp. "Rio Negro 1" / G. sp. "stripetail").
Den har også mye til felles med G. megasema og G. brachybranchus.

Kjønnsforskjeller:
Hannen har spissere og mer utdratte spisser på de uparede finnene og på brystfinnene.
Hunnen blir mindre enn hannene og ser tykkere ut i mageregionen.
Hannen utvikler dessuten en fettpukkel i pannen, om enn ikke på langt nær så markert og stor som hos mange Sentral Amerikanske ciklider. Denne pukkelen begynner ikke å utvikle seg før hannene er minst 10 cm.

Lek:
Arten er en ovofil munnruger og trenger et lekssubstrat som f.eks. flate steiner, røtter el.lign.
Arten kan legge opp til 250 egg. Eggene legges i rette linjer med 4 - 10 egg for hver passering.
Normalt er det hunnen som ruger egg/unger, men ved store kullstørrelser kan foreldrene bli "tvunget" til å samarbeide om dette til yngelen ikke lengre får plass i munnen til foreldrene.

På grunn av at arten eksisterer innenfor et såpass stort utbredelsesområde, kan det ikke utelukkes at enkelte populasjonsvarianter har en litt annen leks- og yngelpass oppførsel.

Pleie:
Selv om arten kan holdes i vann med rimelig høy pH og hardhet, så vil fargene bli flottere og aktivitetsnivået heves betraktelig ved at vannet er mykt og svakt surt.
Arten bør holdes i grupper på 5-8 individer.Det betyr at akvariet må være over en viss størrelse dvs. over 150 cm langt.

Temperatur:25-29º C
pH:< 8
dH:< 20Geophagus surinamensis ( Bloch, 1791 )



Artsnavnet har sitt utspring i hvor arten kommer fra, nemlig Surinam.

Flere arter i handelen selges som Geophagus surinamensis på samme måten som med Satanoperca jurupari.

Synonymer:
Sparus surinamensis (Bloch, 1791)
Sparus trimaculatus (Shaw, 1809)

Utbredelse:
Som navnet sier så kommer denne arten fra Surinam og elvene Sarramacca, Maroni og Surinam River.
Arten er også funnet i elvene Sinnamary River og Maroni i Fransk Guyana.

Levested:
Foretrekker stillestående eller sakterennende elver med stein eller sandbunn.
Vanntemperaturer på mellom 26 og 32º C er målt der arten er blitt fanget.
Der arten ble fanget ved Maripausola forekom det også Guianacara owroewefi, Krobia sp, Astyanax sp og Moenkhausia sp (Weidner 2000).

Beskrivelse:
Arten blir maksimalt 25 cm.
Undersøkelser tyder på at så mye som 80% av Geophagus i salg verden over er kalt G. surinamensis, men sannsynligvis er det 20% eller mindre av artene som virkelig er denne arten.
Mye av skylden må akvarister selv ta, siden ikke alle er like interesserte i å lære nye navn og jobbe med å identifisere usikre arter og derfor "ønsker" at alle usikre arter er G. surinamensis. Importører, grossister og butikker må også ta en god del av skylden ved at mange usikre Geophagus-arter blir "slengt" oppi samlesekken surinamensis.

Arten mangler sorte markeringer på hodet, sideflekken er alltid synlig, uregelmessig mønster av flekker på den sentrale delen av halefinnen.
Kroppen er relativt dyp i fasong.

Kjønnsforskjeller:
Det er vanskelig å skille mellom kjønnene.
Hannen blir større enn hunnen og får lengre utdratte finnespisser i form av rødlige filamenter på finnene.

Lek:
Larvophil biparental munnruger med intensivt yngelpass.
Opptil 5-600 egg legges på en flat stein. Eggene tas opp i munnen av foreldrene etter omlag 72 timer. Yngelen er da allerede klekket. Yngelen flyttes mellom groper i sanden til de er frittsvømmende, med unntak av om natten da beskyttes i foreldrenes munner.
Avhengig av vanntemperaturen klekker yngelen etter 7-12 dager og bør da fores med nyklekket artemia.
Det har blitt hevdet i flere kilder at det også finnes en variant som er ovofil munnruger.

Mine G. surinamensis fra Brokopondo by i Suriname River leker bestandig på horisontalt flate steiner.
Eggene legges på ettermiddagen uten unntak. Etter egglegginger spytter hannen litt sand over eggene for å skjule dem.
Etter at leken er ferdig jager hannene vekk hunnen og passer eggene selv de to første døgnene. Når eggene begynner å klekke får hunnen lov til å bli med å plukke opp larvene.
Foreldrene ruger yngelen i ca 10 dager ved 28 grader før de er frittsvømmende.
Om det er mine fisk som er "slappe" eller ikke er uvisst, men de er ikke spesielt gode foreldre...

Pleie:
Fin sand som bunnmateriale med noen spredte flate steiner. Steiner og røtter bør danne huler langs akvariets bakvegg.
Langs kantene i akvariet kan det plantes vekster som er hardføre og har gode røtter som f.eks Vallisneria og Saggitaria.
Foretrekker dempet lys.
Altetende; levendefor av alle slag, frysetørket og frossentfor. Arten spiser også flakfor. Vegetabilsk innslag bør også være en naturlig del av dietten.
Akvariet bør være på minst 300 liter på grunn av artens størrelse og fordi den bør holdes i små grupper.

Mine "ekte" surinamensis fanget ved byen Brokopondo i Suriname River av Alf Stalsberg ser ut til å kreve forholdsvis høyt oksygeninnhold i vannet.
De er de første fiskene i akvariet som begynner å vise tendenser til økt pustefrekvens når bevegelsen i overflatevannet går ned pga redusert vannstrøm fra pumper som begynner å få tette filtre.

Temperatur: 26-30º C.
pH: 6-7.
dGH: < 10.

Geophagus taeniopareius ( Kullander & Royero, 1992 )

Navnet kommer av tainia (Gr.) = hårbånd og pareia (Gr.) = kinn.
Navnet viser til stripen på gjellelokket som går fra øyet og ned til bakre del av undekjeven.

Utbredelse
Arten har en relativt stor utbredelse i Venezuela. Arten er funnet i øvre deler av Rio Orinoco, Rio Ocamo, Rio Zoapore m. fl.

Levested:
Foretrukne leveområder ligger i rolig vann med nær tilknytning til rasktstrømmende vann. Bunnen består for det meste av sand med områder med stein.
Arten kan også påtreffes på oversvømte områder med marginal vegetasjon.
Det foretrukne habitatet er uten tvil klart vann med en rolig vannstrøm.
Vannmålinger tatt ute i felt viser pH 5,5-6,8, temperatur 27-29º C.

Beskrivelse:
En av de minste Geophagus-artene. Hanne er fullvoksne ved 15 cm størrelse, mens hunnene blir ca 2 cm kortere. Av og til kan hannene bli opp til 18 cm i akvarie.
Arten er lett å kjenne igjen med den gule kroppsfargen, stripen fra øyet ned på gjellelokket og at den ikke blir stor.
Kroppen er smalere enn hos andre arter i slekten og profilen på hodet er ikke så bratt.
Ryggfinnen er lav.
Sideflekken er forholdsvis stor og plassert midt på kroppssiden.
Avhengig av humøret kan en se en mørk stripe fra gjellelokket og bakover mot sideflekken.
Leppene er blåaktige.
De uparede finnene er gulafrget som kroppen og kan gjerne være litt mer oransje. Den myke delen av finnene er dekket av mange små iriscerende flekker og striper.

Kjønnsforskjeller:
Voksne hanner blir større enn hunnene og har spissere og mer forlengede uparede finner.



Lek:
Arten har en spesiell kurtise.
Hannen sirkler rundt hunne med flagrende og dirrende finner som en sommerfugl, til hun følger etter ham.
Paret vil så velge seg et sted og leke og rense overflaten mens de graver vekk sanden rundt lekssubstratet f.eks en stein slik at det dannes groper. Yngelen vil bli plassert i disse gropene når den klekkes.
Eggleggingen kan vare opp mot 90 minutter og hunnen legger opp til 150 egg.
Med en gang eggene er lagt og befruktet, spytter hunnen sand over eggene for å skjule dem. Deretter vil hun plassere seg over eggene og vifte friskt vann over dem med finnene. Hanne forsvarer reviret og kan opptre ganske agressivt i denne perioden.
Avhengig av temperaturen, klekker eggene etter 70-80 timer.
8 døgn etter egglegging er yngelen frittsvømmende. Yngelen vokser relativt sakte og er 3-4 cm etter tre måneder.

Pleie:
Selv om arten ikke er stor, så "biter" den godt fra seg.
Akvariet bør ikke være mindre enn 120 cm langt, ellers vil arten føle seg sammentrengt innen gruppen og økt innbyrdes agressjon mot artsfrender vil inntreffe. Arten trives uten tvil best om den holdes som en liten gruppe.
Munnkamp for å gjøre opp rang er vanlig, men fører ikke til skader. Rangordningen innen gruppen kan variere fra dag til dag.
På grunn av at de har mer enn nok med å føre diskusjoner seg i mellom får all annen fisk gå i fred.
Arten liker seg best i grupper og dette mås tas hensyn til ved valg av akvariestørrelse.
Denne arten blir ikke så sky som mange andre Geophagus hvis lyset er i sterkeste laget.
Det bør være en del vegetabilsk innslag i fiskenes diett.
Selv om arten lever i mykt vann er arten lett å venne til hardere vann. I følge Weidner (2000) kan arten trives bra i hardhet opp til 20 dGH og pH opp til 8,0 og vil til og med leke under slike forhold.

Temperatur: 27-29º C
pH: 5,5-8
dGH: < 20Geophagus sp. "Altamira"

Utbredelse:
Arten forekommer i nærheten av Altamira i Rio Xingú.

Levested:
Ser ut til å foretrekker banker med bunn bestående av sand og gjørme. Gjerne i områder med litt raskere strømmende vann.
Arten deler leveområdet med Satanoperca arter og Aequidens.
De mer steinrike delene av elven unngås av arten.

Beskrivelse:
Arten blir av og til solgt som G. altifrons "Altamira". Hannene kan bli omlag 25 cm.

Grunnfargen på kroppssidene er grønnaktig.
Ingen andre fargemønstre er fremtredende på sidene men sølvaktige flekkes synes, avhengig av lyset som opptrer i langsgående rekker.
Sideflekken er 2-3 skjellbredder bred og en mørk, godt synlig vertikal stripe skjærer gjenneom sideflekken.
Det er 7 loddrette striper på kroppssiden. Stripene foran og bak sideflekken er som regel tykkere enn de andre og mer synlige.
De myke delene av på gatt-, rygg- og halefinner er dekket av ujevne iriscrende blå flekker på en gulrød bunnfarge.
Sammenliknet med andre arter som f.eks. G. altifrons er finnene lite forlenget i spissene.

Kjønnsforskjeller:
Hannene blir rundt 25 cm, dvs. noen centimeter lengre enn hunnene og i tillegg får hannene forlengede spisser på rygg- og gattfinne.

Lek:
Arten er en ovofil munnruger som har en yngelpleie mye lik det som gjelder for G. altifrons.

Pleie:
Kan holdes på samme måte som andre Geophagus-arter.Geophagus sp. "Amapà Grande"

Utbredelse:
Arten er funnet i Rio Amapá Grande i Brasil.

Levested:
Den ble funnet på plasser med rasktstrømmende vann og sandbunn.

Beskrivelse:
Det største eksemplaret som er fanget er målt til omlag 20 cm.
Kroppen er dyp.
Grunnfargen er dypgul som går over i mer oransje like bak gjellelokket.
Blå langsgående linjer går gra hodet og bakover kroppsiden til roten av halefinnen.
Gjellelokket har flere blåaktige tegninger og ellers har hodet samme farge som kroppen.
Øyet er rødt.
Sideflekken er forholdsvis liten og ligger under den øvre sidelinjen. Sideflekken dekker bare to skjellbredder.
Avhengig av humøret hos fisken kan man se 5 vertikale og doble striper på kroppen.
Alle finnene har en gulaktig bunnfarge, selv om brystfinnene er svært bleke.
Alle finnene er dekket med blå flekker og striper.Den øverste delen av halefinnen er flekket mens den undre delen er stripet.

Kjønnsforskjeller:
Ingen detaljer er beskrevet.

Lek:
Ingen opplysninger fra akvarie foreligger, men Stawikowski (1989) opplyser om fangst av en munnrugende hunn.
Yngelen var ennå ikke frittsvømmende og plommesekken ennå ikke fullstendig oppbrukt. Det kan derfor konkluderes med at dette er en ovofil munnruger i og med at eggene var små og larvofile munnrugere legger større egg enn ovofile munnrugere.

Pleie:
Ingen opplysninger foreligger.Geophagus sp. "Araguaia Orange Head"



Utbredelse:
Ingen beskrivelser finnes, da arten dukket opp i komersielle fiskesendinger fra leverandører. Mer eksagte opplysninger enn fangstelv finnes ikke så langt.

Levested:
Ingen opplysninger om biotopen foreligger.

Beskrivelse:
Arten blir maksimalt 18 cm.
Arten er meget lik G. sp. "Tapajos Orange Head".
Det finnes imidlertid flere ting som skiller de to artene; G. sp. "Araguaia Orange Head" har en lengre sideflekk som ligger nedenfor den øvre sidelinjen men en skjellbredde over den nedre sidelinjen. Kroppsformen er slankere enn hos sin slektning fra Tapajos.
Den øvre delen av hodeprofilen er rundere og det oransje området over øynene er ikke like sterk.

Kjønnsforskjeller:
Hunnene er mindre og rundere i bukregionen enn hannen.

Lek:
Dette er en larvofil munnruger.
Bortsett fra under lekperioden så liker arten å gå sammen med flere artsfrender og bør holdes i en liten gruppe.
Eggene klekker etter 36-38 timer ved 27º C og yngelen blir da tatt opp i foreldrenes munn.

Pleie:
Arten er fredeligere enn sin slektning fra Tapajos og kan lett bli dominert av større arter.
Den bør gå (og passer best sammen med) rolige og lite hissige arter.
Ellers kan den holdes som G. sp. "Tapajos Orange Head".Geophagus sp. "Araguari"

Utbredelse:
Arten er funnet i nærheten av Porto Grande i Rio Araguari, Amapa, Brasil.

Levested:
Habiatet i Rio Araguari bar typisk for Geophagus.
Bunnen var gjørmete og myk. Elven var så sakterennende at den nesten sto stille.
Dette var i begynnelsen av tørkeperioden og mange trær og busker sto under vann.
Det var grumsete vann.

Beskrivelse:
Det er ukjent hvor stor denne arten kan bli.
Kroppen har en blågrønn bunnfarge med en intens oransjefarge like bak gjellelokket.
Bak gjellelokket er det også skiftende blå og guloransje langsgående linjer.
Sideflekken er relativt stor og ligger på den øvre sidelinjen. Den dekker tre skjellbredder.
De uparede finnene har en rødlig grunnfarge med mange tilfeldig plasserte blåaktige flekker.
På bukfinnene er det noen blå striper og de stive finnestrålene er hvite.
Det er ingen tegninger på hodet og øyet er rødt.

Kjønnsforskjeller:
Ingen opplysninger foreligger

Lek:
Ingen opplysninger foreligger, men i følge Stawikowski er det sannsynlig at arten er en larvofil munnruger.

Pleie:
Ingen opplysninger foreligger.Geophagus sp. "Colombia"



Se Geophagus dicrozoster og Geophagus sp. "Inirida".

Beskrivelse:
Arten har mye tilfelles med Geophagus brachybranchus og Geophagus sp. cf. brachybranchus "Caroni", men har sterkere farger og tendenser til å være litt mer agressiv.
Finnes i handelen som Geophagus surinamensis viltfangst fra Colombia.
G. surinamensis finnes som kjent ikke andre steder enn i Surinam...
Et viktig kjennetegn hos arten i tilegg til opprinnelsesland, er den mørke stripen nederst på gjellelokket.

Kjønnsforskjeller:
Ikke kjent.

Lek:
Det er ukjent om arten er drettet i fangenskap.

Pleie:
Jeg holder mine i pH 6 - 6,5 med en knapt målbar hardhet.
Disse fiskene ser ut til å triver i grupper, da agressiviteten ble borte i akvariet mitt da jeg satte inn flere individer.
Med riktig og variert foring vokser arten raskt - dette tyder på at den kan bli stor.

Jeg holder mine G. sp. "Colombia" som følger:
pH: ca 6
dH: ca 2
Temperatur: 28-29º C



Geophagus sp. "Inirida"

Se Geophagus dicrozoster og Geophagus sp. "Colombia"
Geophagus sp. "Madeira"

Utbredelse:
Så langt har denne arten bare blitt importert til Europa fra Rio Madeira.Arten finnes også i Rio Matupi, Rio Aripuana, Rio Caracol, Rio Nathanael/Rio Magangana i tillegg til Rio Preto og Rio Jarz.
Alle elvene ligger i Brasil.

Leveområde:
Arten er funnet i varierende biotoper. Dette var vanligvis elver med moderat strømhastighet.
Bunnen var av sand med enklete steiner spredt utover.
Vannet beskrives som svært klart med svært god sikt i flere av biotopene.
Arten er fanget sammen med G. sp. cf. argyrostictus "Aripuana" i den nedre delen av Rio Aripuana.

Beskrivelse:
Ingen sikre opplysninger foreligger om maksimalstørrelse, men den antas å ligge på i underkant av 25 cm.
Arten har en lys blå stripe under øyet.
Kinn og gjellelokk har også flere liknende flekker på en gulaktig bakgrunn som også dekker kroppssidene.
På siden av kroppen er det et stort antall fluoriscrende blåaktige skjell som er plassert i horisontale linjer.
Halefinnen er oransjerød med lys blå og uregelmessig plassertte flekker.
Brystfinnene er fargeløse.
Buk- og gattfinne har blåaktige linjer på en guloransje bunnfarge.
Ryggfinnen har samme farge som kroppen med blå flekker på den bakre myke delen av finnen.
Den store sideflekken er plassert meget høyt på kroppen - omtrent midt på den øvre sidelinjen.

Kjønnsforskjeller:
Ingen sikre forskjeller bortsett fra at hannene gjerne er slankere og har mer forlengede finner.

Lek:
Ingen opplysninger foreligger.

Pleie:
Få opplysninger foreligger.
Ut fra observasjoner av fisk i vill tilstand, så bør vannet være surt og mykt.
Vannet må være så fritt for organisk forurensning (nitrat, nitritt etc.) som mulig. For høyt nitratinnhold fører lett til hudinfeksjoner.
Aktive fisk som krever god svømmeplass, akvariet må derfor være på over 150 cm i lengderetningen.Geophagus sp. "Maicuru"

Utbredelse:
Arten er funnet i Cachoeira da Fartura i Rio Maicuru i Brasil. Arten er også funnet i Cachoeira Pancada og ved Cachoeira Alagacco.

Levested:
Vannet i Cachoeira da Fartura er beskrevet som tefarget med under en meters sikt.
Vannverdiene var typisk for "Geophagus-vann" med pH på 5,7 ledningsevne 42 µS/cm og temperatur 29º C.
Bunnen besto av grus og stein.
Andre arter som ble fanget var loricariider, Crenicichla saxatilis, C. reticulata, Caquetaia spectabilis og Acestrorhynchus sp.
I Cachoeira Pancada og Cachoeira Alagacco rapporterer Stawikowski (1996) at vannet var ganske klart med sandbunn med steder med stein og berg.

Beskrivelse:
Arten blir forholdsvis stor. Maksimumslengde er 25 cm.
Øynene sitter ganske høyt på hodet.
Munnen forholdsvis liten med kjøttfulle lepper.
Ryggfinnen virker svært høy og kroppen er svært dyp i området ved brystfinnene.
Arten virker mye mer dyp i kroppen og kompakt enn G. surinamensis selv om artene er ganske like i farge og mønstre på kroppen.
Sideflekken går over to til tre skjellrader og øvre kant av sideflekken berører såvidt den øvre sidelinjen.
Det er ingen stripe eller markering på gjellelokk eller kinn.
Agressive og/eller stressede individer kan ha flere mørke, tettliggende vertikale striper på kroppen. Disse er spesielt tydelige på området ned mot mage og buk og kan se ut til å være doble.
Halefinnen er tett mønstret av små lys blå flekker. Disse er større på den øvre del av finnen og danner et nesten retikulært mønster.
Hos voksne fisk er strålene i spissene på halefinnen forlenget til tråder.
Bukfinnene har blå flekker og her er også spissene dratt ut i lange filamenter som gårhelt bak til halefinnen hos voksne fisk.
Gattfinnen har blå striper på den stive delen mens det på den bakerste myke delen er det flekker.
Ryggfinnen er dekket av mange lys blå flekker som er nermest arrangert i langsgående linjer.
Den myke delen av de uparede finnene har en rødlig farge.
Grunnfargen på kroppen er gulaktig og avhengig av lyset fremstår ryggområdet som mer blå- eller grønnaktig.
Det er flere langsgående rød oransje linjer på kroppssiden. Disse er bredest midt på kroppen.
Hodet har en sterk gulfarge med unntak av av gjellelokket hvor det er noen få lys blå vertikale linjer.
Øyet er rødt.

Kjønnsforskjeller:
Hannen blir større enn hunnen, har mer forlengede og spisse finner og er slankere.

Lek:
Det finnes ingen detaljer om leken hos denne arten.
Det som er sikkert er at arten er munnruger. Om det dreier seg om en lovofil eller larvofil munnruger er usikkert.

Pleie:
Denne arten har ingen krav enn det som er vanlig for slekten.
På grunn av at dette er en ganske stor art, så bør akvariet ikke være på under 500 liter.
Siden arten kommer fra rimelig raskstrømmende vann, så bør filteret ha meget god "turnover" kapasitet.
Oksygenkravet er forholdsvis stort og toleransen for nitrat og andre oraniske avfallsstoffer er lav.

Temperatur:26-30º C.
pH: 5,5-7
dGH: < 10.Geophagus sp. "Rio Orinoco"



Fiskene jeg har kom som G. taeniopareius fra midtre/øvre del av Rio Orinoco i Venezuela.
Det viste seg å være en annen art/sp. som likner en god del med unntaket av den svarte kinnstripen som G. taeniopareius har.
Inntil videre har jeg ikke annet valg enn å kalle denne arten/sp. for G. sp. "Orinoco" da jeg ikke har funnet disse fiskene beskrevet noe sted. (Se imidlertid anmerkning over...)

Den største av fiskene mine har to sideflekker (en litt svakere litt lengre bak på kroppen enn den "normale"). Om dette er en skjønnhetsfeil hos denne fisken, en markering av rang eller evt. en lokalitetsvariant er uvisst.

Utbredelse:
Øvre halvdel av Rio Orinoco i Venezuela.

Leveområde:
Ingen beskrivelser foreligger

Beskrivelse:
Størrelse er ennå ikke kjent.
Min største fisk er bare ca 12 cm (17/05/04) og vokser raskt.

Kjønnsforskjeller:
Ennå ikke kjent.

Lek:
Ennå ikke kjent.

Pleie:
Mine trives foreløpig fint i en 660 liter med pH 6,5 og dKH og dGH på 2-3. Temperaturen ligger på omlag 28º C.
Fiskene virker litt over middels agressive seg i mellom.
Andre arter får gå i fred.



Geophagus sp. "Parnaiba" / Geophagus sp. "Pindare"



Utbredelse:
G. sp. "Parnaiba" kommer fra Rio Parnaiba og ble oppdaget i 1988.
G. sp. "Pindare" er i tillegg funnet i Rio Longa og Riacho Ponti.

I 1994 ble en liknende art fra Rio Pindare oppdaget.
Hittil er G. sp. "Pindaré" bare funnet i Rio Pindaré.
Rio Pindaré har sitt utløp i havet litt lengre nord enn Rio Parnaiba.

Alt tyder på at dette er to forskjellige geografiske populasjonsvarianter av en og samme art.

Levested:
Flere fangststeder er beskrevet.
Fellestrekkene ved beskrivelsene er at vannhastigheten er moderat til rasktstrømmende.
Bunnforholdene består stort sett av sand med samlinger av røtter og trevirke.
pH fra 6,7 til 7,6 og temperatur fra 27 til 32ºC. Ledningsevnen varierte fra 20 µS/cm til 350 µS/cm.

Beskrivelse:
Arten(e) ser ut til å ikke bli spesielt store. Det regnes med at de blir omlag 17 cm.
Til tross for størrelsen så virker fiskene dype i kroppen. Hodet er kort og panne og nakke er bratt.
Sideflekken ligger omtrenbt midt på kroppsiden og bryter den øvre sidelinjen.
Avhengig av humøret kan sideflekken bli blek og fremstår som en lys flekk.
Brystfinnene er fargeløse. Avhengig av lysvinkelen er bukfinnene og de uparede finnene rødlige eller gulaktige med et stort antall iriscrende blå flekker og striper.
Mønsteret på halefinnen er særlig fremtredende. Runde og ovale flekker finnes på toppen og bunnen av finnen i tillegg til i roten. Senteret av finnen er dekket av horisontale striper.
Kroppen har horisontale rødlige striper som skifter med gule eller blå iriscerende bånd avhengig av lysvinkel og fargen på lyset.
De to variantene kan skilles fra hverandre på grunnlag av fargen på hodet. Hos G. sp. "Pindare" er det ingen tegninger eller i hvertfall svært svake på kinn. Hodet virker gult eller svakt blålig - avhengig av lyset.
Arten fra Rio Parnaiba har iriscerende blå flekker som av og til er forbundet med hverandre. Disse ligger under øyet og strekker seg fra munnviken til gjellelokket.

Kjønnsforskjeller:
Bortsett fra kjønnsforskjellen mellom kjønnene, har hannene mer forlengede finner og slankere kropp.

Lek:
G. sp. "Pindaré" er en larvofil munnruger som legger eggene sine på en flat sten som er renset av begge foreldrene.
Etter at eggene er lagt blir de dekket med et tynt sandlag for å skjule dem.
Ved 27 grader plukkes de klekkende eggene opp etter 24 timer.
Yngelen ruges av begge foreldrene og de skifter på å ruge yngelen flere ganger om dagen.
Etter 9-12 dager er yngelen frittsvømmende og blir sluppet ut for første gang.
Om natten plukkes yngelen inn i munnen igjen, det samme hvis fare truer.

Til dags dato har det ikke blitt beskrevet noe om lek hos G. sp. "Parnaiba". Det er allikevel ingen grunn til å tro at disse to variantene vil skille seg i henhold til leksadferd.

Pleie:
Det ser ikke ut til at arten har noen spesielle krav med hensyn til vannets kjemi. Vannets kvalitet ser ut til å spille en langt større rolle. Høy konsentrasjon av nitrat får fargene hos fiskene til å blekne og selv meget små verdier av nitritt vil øke åndingen drastisk og synlig ubehag hos fisken oppstår.
Arten er altetende og trenger en balansert og næringsrik utforing. Arten har stor matlyst og bør ikke tilbys for store biter som kan sette seg fast i svelget. Vegetabilsk føde må inngå i kostholdet som hos andre Geophagus.
Bør holdes med rolige akvariekamerater...

Temperatur: 26-30º C
pH: 6 - 8,5
dH: < 20

Geophagus sp. "Porto Franco"

Utbredelse
Foreløpig er arten bare kjent fra Porto Franco i den neddre delen av Rio Tocantins.

Levested:
Det foreligger ingen beskrivelse av det aktuelle habitatet fiskene kommer fra.
Det er likevel ingen grunn til å tro at habitatet skiller seg nevneverdig fra andre steder man finner Geophagus.

Beskrivelse:
Arten blir sannsynligvis ikke særlig mye over 20 cm.
Hodet er relativt kort og øyet sitter lavere på hodet enn hos mange andre Geophagus.
Munnen er markant spiss og pannen er ganske bratt.
Den øvre kroppsprofilen smalner ikke av ved den stive delen av ruggfinnen, som er vanlig, men ved den myke delen.
Sideflekken ligger midt oppe på kroppssiden og øvre kant berører såvidt den øvre sidelinjen.
Fra gjellelokket og bakover er det 12 sidestriper som løper ned over kroppssiden miot buken. Sideflekken ligger mellom den femte og sjette stripen.
Grunnfargen på kroppen er lys grønn som blir mørkere opp mot ryggen.
Kinnene er gulaktige med en lys rødtonet del i pannen.
På siden av kroppen er det lyse iriscerende langsgående linjer i gult.
Under øyet er det en linje som går fra øyet og ned mot munnviken.

På mange måter minner Geophagus sp. "Porto Franco" om Geophagus sp. "Red Head" fra Rio Tapajos (og Rio Tocantins.)
Weidner (2000) mener at disse to typene danner et kompleks av liknende arter innen Geophagus.
Det er meget mulig at det i andre elveløp finnes arter som også minner meget om disse.

Kjønnsforskjeller:
Vanskelig å skille kjønnene. Hannene blir større enn hunnene.

Lek:
Arten er en substratleker som ikke driver munnruging, i likhet med G. argyrostictus.

Pleie:
Det har viste seg at arten er meget territorial. Det er derfor best å holde denne arten i grupper slik at agressjon mot artsfrender blir fordelt på flere fisker.
Meget aktive ciklider som denne må ikke holdes i akvarier som er under 150 cm langt.
De er altetende og spiser stort sett alt for de blir tilbudt.Geophagus sp. "Areões"

Utbredelse:
Kommer fra utløpsområdet av Rio Areões og Rio das Mortes i nærheten av Nova Xavantina.

Leveområde:
Denne artens habitat kan være meget varierende, både med hensyn til temperatur, bunn- og strømforhold.

Beskrivelse:
Arten blir ikke over 20 cm.
G. sp. "Areões" ser ut til å være nært beslektet med G. altifrons.
I det rette humøret får G. sp. "Areões" seks paralelle lodrette striper på kroppssiden.
Sideflekken er godt synlig og er 2-3 skjellbredder i størrelse og ligger under den øverste sidelinjen og på den tredje doble sidelinjen.
I tillegg har en god del eksemplarer en mindre synlig sideflekk plassert på den andre doble sidelinjen. Denne andre sideflekken trenger nødvendigvis å forekomme på begge sider av fisken.
Overleppen er blåaktig.
En blåaktig stripe går fra munnviken og bort på kanten av gjellelokket.
Brystpartiet er er gultonet og skulderpartiet er mer oransjefarget.
I pannen mellom øyne og ryggfinne er det en blek gulfarget vertikal stripe som går ned mot øyet.
Underøyet har arten et mønster av blå flekker og striper.
Sidene er gulaktige og senter av hvert skjell er gulfarget, noe som gir inntrykk av atriper eller flekker.
Alle finnene med unntak av brystfinnene har blåaktige striper og flekker på rødaktig bakgrunn.
Øvre del av halefinnen er mer flekket enn den undre delen.
Hos voksne fisk er spissene på buk- og de uparede finnene forlengede spisser som drar seg ut i hvite filamenter.

Kjønnsforskjeller:
Hunnen er mindre enn hannen.
Den sikreste måten å skille kjønnene på, er å se på formen til genitalpapillen under leken.

Lek:
G. sp. "Areões" er en typisk spesialisert ovofil munnruger, der utparingen er svært lite preget av konflikter og bråk.
Det man vil merke en pardannelse på, er at to fisker tilbringer mye tid sammen.
Hunnen går med ungene i munnen i 9-11 dager, avhengig av temperatur.

Pleie:
Arten er forholdsvis sky og forsiktig og krever gjemmesteder og dempet belysning for å trives.
Akvariet må innredes med finkornet grus eller sand. Det må absolutt tilbys gode gjemmesteder mellom steiner og røtter. Lyset må i tillegg være dempet.
Andre arter i akvariet må ikke være for raske svømmere eller for agressive. Selv i lektiden er denne arten ikke spesielt gode til å forsvare seg.
Men når de har funnet seg til rette i avariet og trives, så vil de opptre som svært tamme og ha en stor matlyst.
Arten er altetende og vegetabilsk føde bør inngå som en del av kostholdet.
De stiller ikke store krav til hardhet og pH, men vil selvsagt ta seg best ut og trives i litt surt og mykt vann.
Det